likestilt?

Det er mange ulike definisjoner på hva likestilling betyr. Noen mener vi bør bytte ut ordet "likestilt" med "likeverdig". Andre mener at likestilling handler om at alle, uavhengig av kjønn, skal kunne gjøre det de vil. Dermed kan det å være likestilt gjerne bety å velge å være hjemme med barn, for eksempel. Og du kan fint være likestilt selv om du jobber deltid, i et typisk kvinneyrke. Så lenge du har valgt det selv, er du likestilt. Riktig? 

Feil. Det at enhver kan gjøre som enhver selv synes best, handler om individuell frihet, ikke om likestilling. Jeg er 100% for individuell frihet innenfor lovens rammer, men likestilling og frihet er to forskjellige begreper. Du kan være fri, men du trenger aldeles ikke være likestilt.
Likestilling handler nemlig om kun én ting: Maktfordeling. Du kan fint benytte den individuelle friheten din til å si at maktfordeling ikke er viktig for deg, eller til å si at du gir slipp på den reelle makten du eventuelt måtte være i besittelse av. Og da er det greit, mener jeg, å påpeke at du, dersom du gjør dette, samtidig setter deg selv i en situasjon der du er underlegen andres avgjørelser, at du har satt deg selv i en situasjon der du har mindre makt. Og at dersom kvinner gjør dette rutinemessig og uten å tenke over konsekvensene, ja da settes likestillingsarbeidet tilbake med flere tiår. 

Å gi fra seg makt, er et individuelt valg. Å vite at det er nettopp det kvinner alt for ofte gjør, og uten å reflektere stort over konsekvensene, er en ubehagelig men viktig sannhet. Kort sagt; Vær gjerne hjemme med barna, men vær klar over at du gir slipp på rettigheter du som norsk kvinne er født til i det du tar dette valget. Det betyr at du bør forhandle med partneren din om hvordan du skal sikres like godt ved et eventuelt samlivsbrudd, hvordan dere sammen skal finne en løsning som gjør at du ikke går rett i minstepensjonsfella, og hva det betyr i forhold til investeringene dere gjør i kapitalvarer som hus og bil. 

Simone de Beauvoir beskriver i boken "Det annet kjønn" hvordan kvinnen er den andre fordi kvinnen ikke har reell makt. Boken er skrevet like etter at kvinner fikk stemmerett i Frankrike. de Beauvoir fastholder i boken at stemmerett alene ikke er nok til å gi kvinner lik andel av makten i et samfunn. Hun har selvsagt helt rett. Stemmerett er bare én rettighet, og gir kvinner anledning til et absolutt minimum av samfunnsdeltagelse. Evne til å foreta investeringer, evne til å skaffe seg kapital, evne og mulighet til å være en stemme i samfunnsdebatten er andre, minst like viktige rettigheter. Men; av en eller annen grunn synes kvinner flest, også i Norge, også i 2013, lite interesserte i å benytte seg av disse rettighetene. Hvorfor? 

Hvorfor er det mannen som kjøper huset, mens kvinnen kjøper maten? Hvorfor er det mannen som eier kapitalen, mens kvinnen eier omsorgsarbeidet? Fordi kvinner er mest tilfredse med å utføre omsorgsarbeid og synes det er slitsomt å forholde seg til store investeringer? Eller fordi vi er blitt lurt til å tro at det er slik vi vil ha det? 

Kvinner som hever stemmen og velger å bidra i samfunnsdebatten, må tåle å bli møtt med en skittstorm uten sidestykke. Her er eksempler på e-poster Inger Anne Olsen i Dagbladet er blitt tilsendt: 

"jeg skulle ønske du ble voldtatt av en gjeng negre med aids. det hadde vært tilpass deg, din jævla negerfittehore. skulle ønske alle sa opp stanerposten så du hadde blitt arbeidsledig. kanskje du kunne fått deg jobb som negerhore? eller muslimfittehore?"

Og en annen skriver: 

Jeg hater fagget som deg. Jeg kan gjøre at du forsvinner på en dag sporløst borte for alltid og jeg veit hvor du bor så kikk ut av vinduet ditt før du går fra hjemmet ditt og slutt å skrive flere artikler om verdiløse saker fitte????



Hvor kommer dette avsindige raseriet fra? Hvorfor er selve kjønnet en så fremherskende del av sjikanen? 

Kan det være at vi er langt mindre likestilte enn hva vi faktisk liker å tro? At raseriet mot kvinnelige samfunnsdebattanter handler om at det fremdeles er mange rundt om i landet vårt som mener at kvinner skal tie? 

I så fall: Rekk opp hånden alle som tror at dette ikke har med makt og fordeling av makt å gjøre, eller at likestillingsarbeidet er kommet "for langt", slik enkelte, både menn og kvinner, liker å gjøre. 

Vi gjør oss selv en voldsom bjørnetjeneste i det vi forveksler individuelle friheter med likestilling: Det ene handler om enkeltindividet, det andre om overordnede strukturer. 

Vi har full likestilling i Norge den dagen makten er likt fordelt mellom menn og kvinner. 

Det er den per i dag ikke. Kvinner eier minst, tjener minst, og blir fremdeles truet på livet når de åpner munnen offentlig. 

Likestilt? Nop.

inspirert

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en link på Facebook. Linken tok meg til en tekst med tittelen "How to talk to little girls", og linken ligger nederst i blogginnlegget.

Teksten beskriver en virkelighet som er fjern for meg, men likevel kjent, om enn i et litt annet format. Temaet er enkelt: Fokus på utseendet til jenter, og hvordan vi oppdrar jentene til å tro at "pen" har verdi i seg selv, ja til og med at "pen" trumfer alle andre verdier.

Du kan være intelligent, medmenneskelig, varm, sterk, moralsk oppreist, genuint snill, modig, ærlig, karakterfast, tenkende, sansende, følende, livsglad, talentfull, empatisk, dyktig, herdig. Du kan være en av de som "står han av", en av de som står i mot, en av de som sier fra, en av de som fyller tiden din med læring, en av de som vet å stanse opp og bare være til, en av de som aldri slutter å føle undring, en av de som avviser de kollektive sannhetene og heller finner dine egne pillarer, en av de som tør å vakle og derfor til slutt står støtt, en av de som bryr seg, en av de som vil noe viktig, et levende, tenkende, lærende og utforskende menneske - og like fullt gå rundt og tro, nei vite, at "pen" slår alt dette. Fordi slik har vi lært det, og dermed lært det videre. Til deg.

Jeg ser det når yngre, kvinnelige facebookvenner legger ut bilder av seg selv: Peeeeena, og, du er så vakker, og du er bare deilig, og kjempepeeeeeeeeeen!!!!!!! står det under bildene. Som om ingenting kunne være viktigere enn å fortelle venninnen din at hun er pen. Kjempepen. Deilig. Sexy. Hot. Vakker. Peeeeeeeeeeeeeeeeeeen!

Pen, er kun et inntrykk av et ansikt, skrev Jo Nesbø en gang i en sangtekst. Han skrev videre at; Pen, gjør meg litt rar. Og der har du det, fra Norges for øyeblikket mest suksessrike forfatter: Skjønnhet har makt. Ikke at det er noe nytt i den påstanden: Den skjønne Helena av Troja er kjent for to ting: Hun var dritpen, og  dermed årsaken til en lang og blodig krig i det hun stakk av med en fra det andre laget.

Men har skjønnhet virkelig så stor makt at skjønnhet trumfer alle andre menneskelige, medfødte og tillærte, kvaliteter? Er det viktigere å være pen enn å være ærlig? Er det viktigere å være pen, enn å være en som jobber målrettet for å få til noe? Kanskje, hvis du er jente. Og i så fall er det ikke jentenes skyld, men vår.

Ja, vår. Vi mammaene. Oss, som jeg ynder å omtale som halvgamle kjerringer. Vi som har vært rundt kvartalet både en og to ganger, som har tatt runden, kan du si. Fra videregående til universitetet, fra universitetet opp kirkegulvet, fra kirkegulvet ut i jobb, fra jobb hjem i permisjon, fra permisjon ut i jobb igjen, fra jobb igjen tilbake til studiene, gjennom en skilsmisse, tilbake til et liv som nyetablert - denne gangen med barn - opp kirkegulvet for andre gang - evt en tur innom tinghuset - ut i jobb, ut i hverdagen, stadig mer å regne som voksne, stadig nærmere å være "de eldste" i vår egen familie, "sjølingene", "gamlingene". Oss. Du vet hvem vi er, og du trodde vi visste bedre. Det gjorde faktisk jeg også.

Jeg trodde vi visste bedre enn å åpne enhver samtale med en liten jente med ordene: -Så søt du er! Så pen! Så fin kjole du har på deg! Så fin sløyfe du har i håret!

Hvor mange ganger hører en småjente de ordene i løpet av et år? Heck, drit i året: Hvor mange ganger hører en småjente de ordene i løpet av en uke?

Og: Hvor mange ganger hører en gutt det samme? Ålreit, så kan man selvsagt argumentere med at; jo, men gutter blir i stedet fortalt at de er tøffe og sterke, og det er like ytrefokusert! For det første: Selv om det eventuelt skulle virke balanserende på noen som helst måte, at vi legger like sterkt fokus på ytre kvaliteter hos gutter som hos jenter, så gjør det faktisk ikke det i virkeligheten. Og for det andre: Vi snakker ikke sånn til guttene lenger. Guttene er på en eller annen måte kjøpt fri fra femtitallsidealet. Jentene ikke.

Når vi snakker med gutter, åpner vi naturlig samtalen med å spørre dem hva de liker å gjøre, antagelig fordi vi vet at gutter er bedre til å gjøre enn å snakke. Vi spør dem om de synes de er flinke til det de liker å gjøre, og gutter er ganske bramfrie - i alle fall de fleste av dem: -Jeg er superflink! er et forbausende vanlig svar. Alternativt svarer de, i fullt alvor og med forbløffende god selvinnsikt at -Jeg er ikke så veldig flink ennå, men jeg øver meg. Eller, -Egentlig ikke, kanskje, men det bryr jeg meg ikke om fordi jeg synes det er så morsomt å holde på med (fyll inn aktivitet). Og ofte står det en kompis bak ham og sier noe sånt som: -Du er jo ikke akkurat dårlig heller da!

Når jeg snakker med mine egne sønner, er utseende stort sett et fraværende tema. Jada, det kan komme opp, som i: -Nå var du fin!, eller: -Hei, kjekken, men det er stort sett så langt vi strekker oss, guttene og jeg. Og når vi har gjester er det ikke de lyse krøllene til minstemann som er tema, men de siste tegningene hans. For visst er han superflink til å tegne.

Det vet han, fordi han får komplimenter for tegningene sine, ikke bare av oss voksne men av gutta i klassen. -Didrik er drøyt flink til å tegne, var det en av dem som sa til meg sist uke, -Og så er han dritflink i matte! Og det slo meg at han der, han kommer til å nå langt; han ser hva andre er gode på og berømmer dem for det. Og han er genuint begeistret når andre gjør det bra. Fordi han har lært det. Han har lært å se, og han har lært å anerkjenne. Ikke den pene kjolen eller det søte ansiktet, men evnene, talentet og viljen.

Det snakkes og skrives mye om at jentene er i overtall på universitetene. Det snakkes og skrives enda mer om at jentene, som er i overtall på høyere studier, er underrepresenterte i ledervervene. Det burde de ikke vært. Jada, det er strevsomt å ha barn og jobb samtidig, men det er ikke en umulig oppgave - den kan løses. Å løse en vanskelig oppgave krever imidlertid at du har tro på at du kan, at det at du kan er verdt noe, og at det at du kan er verdt mest! Ikke å være pen, men å være dyktig, voksen, sterk, villig til å ta motbakkene, stå han av, stå i mot - at dette er en del av deg.

Et pent ansikt kan muligens være akkurat nok til å starte en krig, eller utløse poesi men krig er ikke hverdag og poesi vanskelig å leve av.

Å være pen er ikke en verdi, det er noe du er. Bli ferdig med det, gå videre, Gjør noe merkverdig, bruk evnene dine til noe.

Helena av Troja var rett nok så vakker at hun alene påstås å være årsak til trojanerkrigen, men bortsett fra akkurat det at hun var pen, vet vi svært lite om henne. Hun var et passivt krigstrofé, om hun var noe. Og hun aspirerte aldri til å bli noe mer enn en passus i verdenshistorien: -Pen dame, røvet av Paris. Røvet ... hvilket betyr at hun ikke en gang stakk av på egen hånd. Paris kunne med andre ord like gjerne rappet med seg en vase hva vasens indre innhold gjaldt.

Det er ikke jentenes skyld, det er vår. Med all lærdom vi har tilegnet oss, alt vi har gjort, alt vi har sett og alt vi har tenkt burde vi bætterdø' visst bedre enn å åpne en samtale med en småjente med ordene: -Så pen du var i dag!

Vi sår som vi har høstet. Vi har sådd "pen", tyll og rosa, og vi høster rosablogger, bling og fjas. Men verre: Vi høster nok en generasjon kvinner som tror fullt og fast at Peeeeeena! er det fineste du kan si til venninnen din.

*sukk*

Dette blogginnlegget er inspirert av en annen blogg, nemlig bloggen til "Latina Fatale", hvor hun gjengir en tekst skrevet av Lisa Bloom, forfatteren bak boken "Think: Straight Talk for Women to Stay Smart in a Dumbed-Down World". Teksten heter "How to talk to little girls". http://latinafatale.com/2011/07/21/how-to-talk-to-little-girls/

guilty by assosciation

Hvordan er det egentlig å være gutt eller mann i 2013? VG har for eksempel et oppslag i dag hvor de viser til forskning som avdekker hvilke menn som voldtar. Vi vet at seksuelle overgripere oftest er menn, med svært god margin. Vi vet at i de fleste voldtekter, kjenner offer og overgriper hverandre. VG kunne i dag dessuten fortelle at de fleste voldtektsmenn er unge. Hva gjør det med normale unge menn å få slike fakta presentert, gang på gang?

Jeg ble sittende og fundere litt på dette tidligere i dag; dette med de store kategoriene, de store bildene og hva de gjør med oss som individer. For jeg vet, i likhet med kvinner flest, at menn flest er sunne, normale individer som hverken voldtar eller begår overgrep mot barn. Men forleser man seg på debattfeltene under kronikkene på nettavisene er det fort gjort å sitte igjen med et helt annet inntrykk.

I en kronikk om seksuelle overgrep mot barn, er det for eksempel flere menn som trekker fram at den seksuelle lavalderen i Spania er 13, og at det derfor bør være lov å ligge med en trettenåring også her i Norge. Et par av debattantene går så langt som til å påstå at det er bedre for en trettenåring å debutere med en voksen mann, fordi en voksen mann vil ha mer erfaring. 

I en annen kommentar, om en tv-reklame som ble stoppet i England, fordi den er direkte kvinnefiendtlig, blir det fra flere debattanter påstått at det er slik menn vil se kvinner, og at de som er i mot dette er et "hysterisk mindretall".

Men, vi som er i mot å se kvinner fremstilt som hjernedøde, alltid steinkåte og tungt seksualiserte objekter er ikke et mindretall; vi utgjør mer enn halvparten av befolkningen. Det er til og med ganske mange menn som mener at vi skal holde oss for gode til å rive hverandre ned og tråkke på hverandre.

Og da er jeg tilbake ved begynnelsen: Hva gjør det med menn flest, å stadig få trykket opp i ansiktet at menn er "sånn"? Som i; overgripere, kvinnefiendtlige, kjønnsfiendtlige, likestillingsfiendtlige og stort sett ute etter én ting; nemlig å ha seg. Og da helst med så unge jenter som mulig.

Jeg aner ikke. Jeg er kvinne, jeg vet ikke en dritt om hvordan det er å være mann. Jeg kan lese bøker om det å være mann, se filmer om det å være mann, snakke med menn om det å være mann og etterhvert danne meg et bilde av det å være mann, men jeg vet ikke. Jeg vet ikke om det gjør vondt å havne i samme sekk som alle tullingene du tilfeldigvis deler kjønnstype med, men lite annet.

Jeg vet ikke en gang om menn faktisk opplever det slik; at de blir plassert i samme gruppe som overfallsmenn, overgripere, voldtekstmenn, menn som argumenterer for at det er en mannsrett å få sex når som helst og menn som mener at det er greit å fremstille halvparten av menneskeheten som underlegne den andre halvparten.

En liten, svært uvitenskapelig undersøkelse blant unge menn som var tilgjengelige for intervju nå i ettermiddag ga følgende resultater:
16-åring nr 1: -Hø? Hva mener du?
16-åring nr 2: -Det der er sånt bare tapere driver med. Fordi de er helt tette mellom øra.
16-åring nr 3 og 4: -Skal vi stikke snart? Kinoen begynner om tre kvarter!
Etter en del probing klarte jeg like fullt å skrape sammen et, om enn tynt, datagrunnlag, og kunne ev grunnlaget trekke følgende konklusjon:

Sekstenåringene i testgruppen så det ikke som relevant hva et mindretall menn "kåler med", eller hvordan et mindretall menn velger "å drite seg loddrett ut", og "sånne som voldtar skulle vært kastrert og bura inne, men det angår jo ikke oss på den måten at vi tenker at det er vår skyld at de er patetiske tapere", og "vi kjenner dem jo ikke en gang".

Med fare for å trekke en konklusjon ut fra et som sagt svært spinkelt grunnlag, virker det faktisk som majoriteten av menn ikke ser seg selv som ofre for andre menns handlinger og meninger, men snarere velger å se mindretallet som "ikke representativt". Det er i så fall gode nyheter, og kanskje en spore til ettertanke for oss, kvinnene.

For, hvor ofte har ikke jeg sett en kvinne si eller gjøre noe som i mine øyne er så hårreisende og dumt at jeg mentalt føler for å gjemme meg bak sofaen for å slippe å se på, og samtidig tenkt at: -Herrefred! Må du sabotere oss andre kvinner så jævlig? Er det virkelig nødvendig, etter alt vi har oppnådd, å posere på forsiden av en avis og proklamere at; Jeg er ikke så veldig opptatt av sånne likestillingsgreier, jeg. For meg er det viktigere å satse på barna. Eller: -Enhver gift kvinne plikter å gi mannen sin en skikkelig avsuging før han går på jobb.

For jeg er ikke så autonom som min sekstenårige sønn og kameratene hans synes å være: Jeg ser det som at disse kvinnene tvinger meg inn i samme kategori som dem. Ikke privat, men i offentlighetens øyne. Jeg blir "guilty by assosciation" - lik dem, fordi jeg deler samme kjønnstype.

Eller rabiat motsatt: Hun, som ikke er opptatt av likestilling, har valgt å satse på barna. Jeg, i full jobb og med to unger har da gjort det motsatte? Hun mener en mann må få sex når han vil, og kan til og med finne på å si at det er nødvendig for å forhindre overgrep. Jeg, som mener at sex ikke er en rettighet eller noe kvinner plikter å tilby noen som helst, bidrar da til overgrep mot kvinner?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke en gang om det er sant at menn generelt er upåvirket av det bildet som tegnes i media av menn. I bunn og grunn mistenker jeg at sekstenåringene i spørreundersøkelsen min utgjør et autonomt mindretall i så måte, eller de leser ikke aviser. Og jeg tenker at noen ganger er det viktigere å stille spørsmålet enn å finne svaret:

Ser vi menn som en generell kategori, og derfor som skyldige via assosiasjon, når et mindretall menn til stadighet får negativt fokus i media? Eller kanskje enda viktigere: Opplever menn dette som et reelt problem?

Hvis ja: Hva gjør vi med saken? 

Paff ...

Gamle problemer, nye løsninger

Dersom noen skulle finne på å like ordet "overgrep", måtte det vært et svært lite mindretall. Jeg vet at de finnes, og jeg prøver å ikke tenke på det men når jeg tenker på det passer jeg samtidig på å minne meg selv om at svært, svært få blant oss synes overgrep mot barn er normalt, eller greit.

Samtidig er det, dessverre, mange som finner fjortenåringer seksuelt tiltrekkende - og mange av dem igjen er ikke fjorten eller femten eller seksten år gamle, men førti, femti og seksti. Og, er viljen sterk nok, finner du en slags slags støtte i for eksempel Nabokovs bok "Lolita", Almudena Grandes "Lulu", eller filmer som "Pretty Baby" og Taxi Driver".

Sier ikke disse forfatterne og filmskaperne implisitt det samme som en del menn selv mener; at det burde vært lov til å ligge med fjorten år gamle jenter?

Egentlig gjør de nok ikke det, og om de gjorde det ville det fremdeles vært slik at seksuell lavalder i Norge er seksten år. Er jenta under seksten år, har du ikke lov til å inngå et seksuelt forhold med henne Nei, det hjelper ikke at du har lyst og nei, det hjelper heller ikke at hun sier at hun har lyst. Hun er ikke i stand til å gi samtykke fordi hun i lovens, og de fleste rett navla voksnes øyne, er et barn.

Og dette faller tydeligvis enkelte tungt for brystet. Med jevne mellomrom vil derfor, hittil uten unntak en eller annen voksen mann, ta til orde for å senke den seksuelle lavalderen. I fjor var det Eivind Berge, som argumenterte for å senke den seksuelle lavalderen til tolv år, 12, fordi det da ville bli lettere for menn flest å få sex.

Menn er nemlig ikke dumme; de vet at jo eldre jentene blir, desto verre blir de å ha med å gjøre. Kjerringer som jeg, som nærmer oss femti, burde således vært tvangsdeportert - vi har for lengst sluttet å være til nytte og er generelt bedre på å lage helvete enn på blow-jobs. Dessuten vil vi selv bestemme hvem vi skal ligge med og når, og vi blir vrange på grensen til farlige dersom noen tafser på jentungene våre. Ergo: Husj! med oss. Vekk! Hvem trenger vel middelaldrende kjerringer, når det eneste disse kjerringene bryr seg om er å ødelegge moroa for alle andre?

Og så var det tyst, en stund, og vi som har vært rundt kvartalet et par ganger satt, om ikke stille så i alle fall avventende, for vi vet at den seksuelle lavalderen + menn som vil ha den senket = sant, og at temaet ville bli tatt opp igjen av en eller annen, og mest sannsynlig før heller enn siden. Spørsmålet er aldri "om", men "når" og "av hvem".

Det ble Oscar Ihlebæk. Advokaten som for ikke så alt for lenge siden forsvarte en kiropraktor i femtiårene og kona hans, da kiropraktorens to forhenværende praktikanter gikk til det skritt å anmelde kiropraktoren for å ha tvunget dem begge til sex med både seg selv og kona.

Ihlebæk argumenterte i forrige uke for at den seksuelle lavalderen burde settes til fjorten år, "fordi fjortenåringer har sex". Han glemte å legge til at dette ikke gjelder flertallet av fjortenåringene, og at de gangene fjortenåringer har sex, er det oftest med andre fjortenåringer, eller til nød femten og sekstenåringer. Og at retten, i de tilfeller der det er liten forskjell i alderen mellom to som har en seksuell relasjon, skal ta hensyn til den manglende aldersforskjellen.

Eller sagt rett ut: Så langt har ikke noen rett funnet det nødvendig å tiltale to fjortenåringer for overgrep fordi de har hatt sex med hverandre.

En rett har dog funnet det både nødvendig og riktig å dømme en mann på noenogfemti for overgrep, fordi han hadde hatt et seksuelt forhold til en fjortenåring. Og kall meg gjerne naiv, men det virker litt for tilfeldig til å være tilfeldig, at Oscar Ihlebæk går ut i media og foreslår at vi like så godt senker den seksuelle lavalderen til fjorten år den samme uken som en forhenværende ordfører fra Vågå løper rundt i media og insisterer på at han har nye "bevis". Det er så man tar seg selv i å lure på om den før nevnte forhenværende ordføreren har byttet advokat, og at det vi ser nå handler om å posisjonere seg i forhold til en eventuell ny runde i lagmannsretten.

Jeg nøyer meg med å konstatere at de gangene det ytres ønske om å senke den seksuelle lavalderen, er det menn som ytrer dette ønsket, og at voksne kvinner har til gode å gå til media med et uttalt behov for at fjorten år gamle gutter gjøres seksuelt tilgjengelige for voksne kvinner.

Og så har jeg lyst til å presisere en ting: Om du, som mann, ser en fjorten år gammel jente og blir kåt, er det ditt ansvar - ikke hennes. De fleste voksne menn vet dette, helt av seg selv. Du er et mindretall.

Du må gjerne forbanne oss kjerringene som står i veien for deg, og du må gjerne tenke at egentlig burde du fått lov, men vi står der vi står og du kommer hverken forbi eller gjennom.

Og mens du står der og synes at verden er et urettferdig sted å være kan du jo tenke litt over dette: Hun er et barn, du er en voksen mann. Og derfor blir vi kjerringene stående. Det samme gjør den seksuelle lavalderen.

Vill, vakker og temmelig forbanna

Om "Skitne små piker " og menn med makt 

Om en trettenåring kan holdes ansvarlig for voldtekten av henne selv, hvilke sjanser har da vi andre? Øygaard-saken handler om noe mer enn overgrep mot mindreårige. Øygaard-saken handler om overgrep mot kvinner, og om hvordan menn med makt bruker sin posisjon til å begå nok et overgrep. Det er dårlig nytt, for kvinner, jenter, døtre og mødre. Makt, og betydningen av makt, ble aldri tydeligere enn i denne saken. 

  

Hun var tretten år gammel da han sendte henne en sms hvor han skrev at de ikke skulle ha sex. I følge henne selv var hun fremdeles tretten år gammel da han første gang forgrep seg på henne. Da hun så vidt var fylt fjorten, bedrev han griseprat med henne på Skype.

Han sendte henne en tekstmelding hvor han erklærte at han var blitt «mer enn glad i henne», og at dette var «flott, fordi jeg er mann, men skummelt fordi du bare er 14.» Han voldtok henne, ikke én gang, men gjentatte ganger. Dette er han dømt for i to rettsinstanser. Nå prosederer han saken videre i media; hun er en løgner; andre, som ennå ikke har stått fram, vet ting om henne som kan renvaske ham.

Vi har sett en rettssak hvor fornærmedes moral gang på gang er trukket i tvil: Det var hun som oppmuntret til grisepraten, han er bare et uskyldig offer for en durkdreven trettenåring, senere fjortenåring, en snill onkel som er uskyldig anklaget. Han er naiv, påstås det, han visste ikke bedre enn å la seg rive med.

Virkelig? En erfaren politiker, en av mennene bak makten, en mann med et kontaktnett selv Statsministeren misunte ham – og samtidig en naiv stakkar og et offer for en slem ungjente med slett karakter og dårlig moral, om vi skal tro ham selv.

Det skal vi ikke.

Vi skal se mannen for den han er, og for den han var, og vi skal huske at naivitet ikke er en utpreget kvalitet hos menn og kvinner som gjør karriere på høyt politisk plan. Vi skal huske at hun var tretten år gammel da han første gang nevnte sex og vi skal huske at han ba henne kle av seg foran kamera da hun var fjorten. Men mer enn dette skal vi huske at i denne saken er det bare ett offer, og det er jenta.

For, mye har vært gjort og sagt i et forsøk på å gi et annet inntrykk. Dels har rettsaken handlet om å sverte offeret og trekke hennes moral og hennes karakter i tvil: sjelden har det vært servert så mange rykter i en rettsal som i den første rettsaken. Det ble påstått at jenta gikk til sak for å få erstatningssummen, fordi hun ville ha penger til å kjøpe hest. Det ble implisert at «en annen» må ha stått bak overgrepene, kanskje en i jentas nærmeste familie?

Det ble skapt et inntrykk, eller forsøkt skapt et inntrykk, i begge rettsaker, av en forførerisk Salome; en skitten pike som lokket og lurte en stakkars, naiv og snill mann til å begå handlinger som ligger utenfor hans virkelige karakter. For åpen rett.

Det er dårlig nytt for alle overgrepsofre, alle voldtatte kvinner. En barriere er brutt: anklager du en mann for voldtekt, skal du tåle å trekkes gjennom gjørma. Du skal fremstilles som et ludder, en fristerinne, en som egentlig selv bærer all skyld for at det gikk som det gikk.

Du skal tåle det fordi dette er hans eneste forsvar: Du fristet ham!

Og ikke bare det; rettsaken er i seg selv en belastning, for ham, skal vi tro advokaten hans. Presset fra media er knapt til å tåle og må sees som en formildende omstendighet. Dette selv om det var han som straks han ble tiltalt kalte inn pressen, og som insisterte på å føre såkalte «kjendisvitner».

Jenta har ikke noe mektig nettverk å hente ressurser fra; for henne gjenstår kun én mulighet: å lavmælt fastholde sin historie – en historie som stemmer med de fysiske bevis man har i saken. Hun har ingen Krogvolder eller Elisabeth Hartmanner å vise til, ingen mektige venner i gutteklubben grei. Det er ikke hun som skaper mediepresset i denne saken, men ham. Og han gjør det tilsynelatende bevisst; med vitende og vilje. Skal vi da godta at han erklærer seg som et offer for et mediepress han selv har skapt?

Nei, det skal vi ikke.

Vi skal se at det er han som opprettholder trykket i media, nå ved å bruke media til å føre saken videre. Vi skal se at han bedriver skittent spill når han kommer med ulne påstander om at «noen» vet hvordan hun egentlig er. Vi skal kjenne igjen maktens ansikt når vi ser det; at dette er en mektig mann, en slu mann, en mann som handler bevisst og som ikke skyr noen midler.

Vi skal huske at hun var tretten år, et barn slik vi ser barn.

Og vi skal spørre oss selv: Er det denne veien vi vil gå, som samfunn? Er det en slik rettspraksis vi vil ha?

Er det greit at et tretten år gammelt offer for overgrep henges ut som et kalkulerende kvinnfolk, for åpen rett?

Hun var tretten. Han var et maktmenneske som trodde han kunne ta hva han ville.

Ferdig snakka.

Vill, vakker og ganske vond å stikke seg på

Dårlig hvitvin, Simone - og en giftig fisk

Denne bloggen ble til på en balkong med utsikt over Rødehavet. Unnfangelsen kom et godt stykke ned i en flaske av noe egypterne kalte "lokal hvitvin". For der satt vi, to middelaldrende kvinner med lite annet å gjøre på kveldene enn å drikke vin, lese og skravle. Utelivet i badebyene langs Rødehavet har liksom aldri helt tatt av, og nå - med et fall i antall turister fra femten millioner i 2011 til en skarve million i 2012 - er badebyene sånn omtrent akkurat i stand til å holde seg i live. Festen er over, for å si det sånn. 

Og hva leser man så, når man sitter på en hotellbalkong med utsikt over Rødehavet, og drikker elendig hvitvin? Jo, da leser man først fiskeguiden, og dernest Simone de Beauvoir. Høyt for hverandre. Det var i alle fall det vi gjorde, bestevenninnen og jeg. Fiskeguiden fordi Rødehavet, i motsetning til Oslofjorden, er befolket av fisker det kan være direkte farlig å komme i nærkontakt med - som piggrokker, barracudaer og ikke minst, fordi den er vanligst, den virkelig sinte fetteren til Fjesingen; Dragefisken.

Vill, vakker, våt, og veldig vond å stikke seg på.

Til å begynne med ble både bestevenninnen og jeg litt satt ut over at Simones nokså brilliante bok i og for seg kunne vært skrevet i fjor og gitt ut i år; kvinnens virkelighet, slik Simone beskriver den, har ikke forandret seg mye siden hun skrev "Det annet kjønn".

Tvert i mot; de siste årene har vi sett det som en gang var et varslet tilbakeslag treffe oss med full styrke: Kvinnerollen har ikke vært like rosa, like innpakket i tyll og bestrødd med glitter og fjas, som nå, siden ... ja, siden når, egentlig?

Kvinner har samtidig aldri hatt lettere for å komme til orde: det blogges. Du milde, som det blogges. Om muffins, selvbruning, mote, hår, make-up, interiør, bubbletea, capepops, nye sko, accessories og akrylnegler, og en hel masse annet man fint kan fylle opp dagene sine med, dersom man ser dagene som tomrom som for enhver pris må fylles med noe, et eller annet, samme hva.

Misforstå meg rett: Jeg har et skap fullt av ekstremt upraktiske sko, en skuff full av neglelakk - hvorav flere er glitterlakker - og mer enn én kjole med paljetter i skapet. Lik mange av oss som vokste opp på åttitallet, har jeg en indre "drag queen", som lengter etter en anledning der det vil være riktig å møte i "fake fur" fra topp til tå - gjerne rosa, gjerne sebrastripet og med matchende hansker og hatt. Men jeg ser ikke at eksessene mine i klesveien kan kalles et bidrag til samfunnet, eller til kvinnesaken.

For der slapp rotta ut av sekken: Dette er en en kvinnesaksblogg; en blogg som kommer til å handle om kvinnesak, likestilling og hverdag, alt sauset sammen i et slags halvpolitisk uttrykk, som antagelig vil være like politisk korrekt som ukorrekt, alt ettersom hvilket ståsted du har som leser.

Da bestevenninnen og jeg var ferdige med å være satt ut, og hadde fått i oss nok dårlig hvitvin til at kelneren i baren under balkongen vår begynte å sende bekymrede blikk i vår generelle retning, begynte vi nemlig å hisse oss opp nokså greit. Og til slutt, da vi satt der og bruste over av sinne, frustrasjon og før nevnte flybensinvin, ytret venninnen de bevingede ord:

-Nå'n skoilla skrevve' en blogg om det herre!
Karin: Jeg tok deg på ordet :D

Jeg er trønder sjøl, jeg, og det sies at trønderen er seig å terge på seg. Det sies også at "det skal kule til trønder'n", hvilket visstnok skal bety at vi er vanskelige å få has på. Jeg vet i alle fall én ting om trøndere generelt og meg selv spesielt:

Vi er ikke så trivelige og naive som bergenserne vil ha det til; tvert i mot kan vi være ganske vonde å stikke oss på, når vi først har latt oss terge opp. Akkurat som Simone, og den giftige fisken.

Berit